Gjennom å bidra til å eksponere etisk betenkelige forhold, skal Åpenhetsloven være et virkemiddel for å stimulere til bærekraftig næringsutvikling. Loven pålegger bedrifter å være åpne og selv peke på foruroligende menneskerettighetsforhold hos leverandører, produsenter og andre i egne verdikjeder. Fristen for å dokumentere og dele med omverdenen mulige brudd på menneskerettigheter er satt til 30. juni 2023. Store internasjonale virksomheter og myndigheter i mange land har fulgt igangsettingen av Åpenhetsloven med stor interesse. Flere land ønsker å følge i Norges fotspor.
Frem til nå har norske og internasjonale virksomheter kunnet utarbeide bærekraftsrapporter, ESG-rapporter, der de forteller og i noen grad skryter av hvordan de jobber bærekraftig. Nå må de også ærlig rapportere og offentliggjøre sine største bekymringer og mulige mareritt i leverandørkjeden. Det kommer til å bli en ekstremt krevende øvelse for mange.
Loven, som i utgangspunktet kun skal gjelde cirka 9.000 større bedrifter, vil også kreve ressurser av mindre bedrifter. Dette kommer til syne når store bedrifter må vurdere hele verdikjeden sin. Mindre selskaper som er en del av deres verdikjeder vil også måtte være åpne om risikoen for brudd i egne, eller underleverandører sine verdikjeder for å tilfredsstille store selskapers spørsmål om etterlevelse av menneskerettigheter.
Åpenhet for å sikre etterlevelse av menneskerettigheter er en god ting. Men, det følger også med mange spørsmål rundt kommunikasjon. For når informasjonen skal offentliggjøres, blir det avgjørende på hvilken måte man kommuniserer om og følger opp eventuelle lovbrudd eller uønskede forhold. Det er det hele eksamen handler om. Skal de store bedriftene kommunisere på vegne av hele verdikjeden sin, eller skal mindre bedrifter være proaktive og stå frem med hele vurderinger selv?
Sensor er Forbrukertilsynet, som belager seg på at media, aktivister og organisasjoner, peker dem i retning mot de mest utsatte eksamensbesvarelsene. Hvert ord i besvarelsen blir da tillagt vekt, og grundigheten i hvor godt bedriften kjenner sin egen verdikjede vil bli avgjørende.
Loven gir flere spørsmål enn den gir svar. Vil loven føre til uforutsette konsekvenser for bedrifters kommunikasjon og omdømme? Hva skjer når en virksomhet, i tråd med loven, ærlig rapporterer om høy risiko for brudd på menneskerettighetene i en av sine komplekse verdikjeder, mens en konkurrent i samme bransje kommer til en helt annen og glatt konklusjon? Hvem vil media og forbrukerne straffe? To ting er uansett sikkert – utlandet følger med på hva Norge gjør, og fokuset på bærekraftskommunikasjon har aldri vært større.
[Også publisert i Finansavisen 27.12.22]
