Selv om Arbeiderpartiet med 26,4 prosent av stemmene gjør sitt nest dårligste valg siden 1924, blir Jonas Gahr Støre Norges neste statsminister. Det er et historisk sterkt valg fra Senterpartiet og SV som gjør at disse tre partiene til sammen klarer å få flertall.
Arbeiderpartiet har slitt i store deler av valgkampen. Dette skyldes både en partileder med begrenset oppslutning som statsministerkandidat, samt en politikk som av mange oppfattes å mangle en tydelig profil; likevel har Arbeiderpartiet et sterkt valgkampapparat som sørger for greie resultat. I kraft av å være et bredt styringsparti påvirkes i tillegg Arbeiderpartiet i mindre grad enn mange av de mindre partiene av hvilke enkeltsaker som dominerer valgkampen.
Senterpartiet stupte lenge inn mot valget, men klarte likevel på valgdagen å hente seg noe inn. Mye av dette skyldes de rekordmange forhåndsstemmene dette året. Tidlig i valgkampen var distrikt-Norge den desidert største valgkampsaken. Dette satte Senterpartiet i førersetet av valgkampen. Likevel har partiet opplevd stor slitasje etter at de lanserte sin partileder som statsministerkandidat. Det mer kritiske fokuset på partilederen og det faktum at siste del av valgkampen nesten utelukkende handlet om klima, gjorde at de tapte mange av de velgerne de lenge lå an til å hente fra forrige valg. Til tross for det store velgertapet på slutten av valget, gjorde Senterpartiet et historisk godt valg.
Hva gjelder SV, har de jevnt og trutt gjennom hele forrige stortingsperiode bygget opp partiet. De har hatt få svingninger gjennom valgkampen og generelt gjort det godt uansett valgtema. I likhet med Arbeiderpartiet og Høyre, har SV en bred profil og preges dermed i mindre grad av enkeltemner enn mange av de mindre partiene. SV tapte noen velgere i innspurten av valgkampen, men gjorde like fullt et godt valg.
Borgerlig fall
De største taperne i dette valget er Høyre og Fremskrittspartiet. Selv om Høyre tidlig i valgkampen gjorde det godt på målingene, tapte de oppslutning i de siste månedene av valget. Mye kan skyldes regjeringsslitasje, men mye finner også sin forklaring i enkeltsaker, slik som den foreslåtte endringen av refusjonsordningen for oljeselskapene og koronahåndteringen. Høyre sin oppslutning er lite forbundet med hvilke valgkampsaker som har vært i valgkampen, og partiet opplever et bredt fall på 4,6 prosent sammenlignet med stortingsvalget for fire år siden.
I motsetning til Høyre, er Fremskrittspartiet i langt større grad avhengig av enkeltsaker for å gjøre det godt. I starten av valgkampen hadde FrP et svært dårlig utgangspunkt. Dette skyldtes i stor grad slitasje fra tiden i regjering og skifte av partileder. Likevel har FrP hentet mye på tampen av valgkampen. Det har i store trekk sammenheng med at partiet har moderert sin retorikk i klimaspørsmålet og støttet opp om oljenæringen. Ingen av de gode valgkampsakene for FrP dukket imidlertid opp under valget. Til tross for en god utvikling det siste året, er dette et dårlig valg for FrP, og partiet må definere seg selv tydeligere om de skal fremstå som mer relevant for større velgergrupper.
Sperregrensen har vært spesielt viktig i dette valget. Fire partier har ligget nær sperregrensen. Gjennom hele valgnatten vippet MDG, Rødt, Venstre og KrF over og under sperregrensen. Å komme over 4% gir tilgang på utjevningsmandater og utgjør forskjellen på 1-3 mandater med 3.9% oppslutning og 6-9 mandater med 4.1% oppslutning. Sperregrensen gjør at partier akkurat over 4% får uproporsjonalt mange mandater, mens partier rett under sperregrensen får uproporsjonalt få mandater. Det er nesten bare mindre partier som får utjevningsmandater og har mest å tjene på ordningen. Det endte opp med at Venstre og Rødt kom over sperregrensen, mens MDG og KrF kom under.
Valgkampsakene påvirker resultatet
Det vi har sett er at hvilke valgkampsaker som er i bresjen, også flytter velgere mellom de ulike partiene. Mange partier har få viktige saker og er dermed sårbare om deres viktigste saker ikke får plass i valgkampen. Spesielt utsatt er MDG, som har lite utviklet politikk utenom klima og skattepolitikk. Selv om klima var den største valgkampsaken, har likevel ikke MDG klart å komme seg over sperregrensen. Det er trolig fordi andre partier også har høy tillit på klima, men også annen utviklet politikk. Spesielt har SV og Venstre hentet mange velgere fra MDG i sluttspurten av valget.
Hva vi kan forvente av den kommende regjeringen
Vi kan ikke sikkert si hva den nye regjeringen vil fokusere på de første hundre dagene og de neste fire årene. Likevel kan vi peke på de mest sannsynlige prioriteringsområdene for regjeringen. Klima vil nesten garantert ta mye større plass etter valget. SV vil dytte tungt for dette, og også Arbeiderpartiet innser at mange velgere vil måle dem på hva de oppnår på klimaområdet. Senterpartiet vil neppe være negative til å fokusere mer på klima, men vil fort dytte det mot vannkraft og biodrivstoff. Det blir også spennende å se om en ny regjeringserklæring sier noe om Klemtsrud/CO2-fangst ved avfallsanlegg. Arbeiderpartiet og SV er tilhengere av videre elektrifisering av Norge, og heller ikke Senterpartiet er motstandere hverken av elbiler eller elektrifisering på sokkelen. For Senterpartiet vil det imidlertid være et viktig spørsmål hvem som skal betale for gildet. En mulighet kan være et nytt fond à la Nysnø – for ett eller annet klimaformål. Et slikt fond vil både være en måte å vise politisk «handlekraft» på og en måte å komme NHO/LO/industri i møte. Innen næringstransport, blir det spennende å se om det opprettes et NOx-fond.
På det økonomiske området kan vi forvente en modifisering av skattemodellen. Alle de tre flertallspartiene har foreslått en mer progressiv skattemodell som skal lønne seg for de som tjener under 600.000 kr, mens de som tjener over 600.000 kr skal skatte vesentlig mer. Arbeiderpartiet har flagget at de ikke skal innføre arveskatt igjen, men heller endre på formuesskatten.
Vi kan se for oss en desentralisering og oppheving av fylkessammenslåingen som fant sted under den forrige regjeringen. Dette vil imidlertid kun være aktuelt for de fylkene som selv vil, og dermed i første rekke Viken og Troms/Finnmark. Det er spesielt Senterpartiet som har lagt prestisje i dette.
Regjeringen vil videreføre leterefusjonsendringen som forrige regjering foreslo. Det er også forventet at de fortsetter koronahåndteringen på samme måte som forrige regjering, da denne i stor grad har vært ledet av faglig rådgivning. Vi kan se for oss at en ny regjeringsplattform og revidert statsbudsjett vil være kjent om fire til seks uker. Kanskje også tidligere. Det er foreløpig vanskelig å spå hvilken regjeringskonstellasjon Norge vil få. Flertallet kan ende i alt fra en trepartiregjering, Ap/Sp-regjering til en ren Ap-regjering.
BCW er et kommunikasjonsbyrå som blant annet besitter tung politisk kompetanse, og kan bistå bedrifter og organisasjoner med politisk analyse og samfunnspåvirkning.
